Color
Background color
Background image
Border Color
Font Type
Font Size
  1. Etter å ha fulgt (og deltatt i) en tråd om litium orotat har jeg omsider bestemt meg for å skrive litt om mine egne erfaringer med dette stoffet.

    For de som har lest innleggene mine hvor jeg skriver om viktigheten av vitenskapelighet og forskningsbasert kunnskap, så kommer dette kanskje som et lite sjokk. Bare så det er sagt, dette med vitenskapelighet er noe jeg tar svært alvorlig. Imidlertid har også jeg mine øyeblikk hvor forhåpningene skriver ut sjekker som fakta ikke kan stå inne for. Perioden hvor jeg brukte litium orotat havner definitivt i den kategorien.

    Bakgrunnen låter nok kjent for mange her inne: jeg hadde (i samråd med psykiater) avsluttet et langt, mislykket og miserabelt forsøk med quetiapin/Seroquel, med alle de kjente bivirkningene som vektøkning, trøtthet, muskelrykninger og generell zombietilstand. Jeg var dermed ikke akkurat motivert for å prøve mer medisin med lange lister over mulige bivirkninger. I tillegg til litt dårlig personkjemi med min daværende psykiater, samt hyppige, slitsomme depresjoner og hypomanier, så var dette nok til at jeg begynte å se meg om etter en annen løsning.

    For hvis man bare ønsker det sterkt nok, så finnes det alltids en alternativ løsning, eller hva? (Jeg har siden innsett at akkurat dette tankemønsteret ikke er et tegn på kreativitet, men på desperasjon og mangel på muligheter).

    Dermed var internett og sider om litium orotat neste stopp. Jeg fikk raskt avsmak for enkelte av de sleipe, glatte litium orotat-selgerne (John Gray er kanskje en av de sleipeste), men fortsatte å lese. Dette var før Jim Phelps la til en nokså informativ side om litium orotat på nettsiden sin, men selv om han konkluderer mot bruk av litium orotat hadde jeg kanskje prøvd likevel. Jeg var som sagt nokså desperat.

    Neste steg var nettbutikk og bokser med hva jeg antar (man vet aldri med ting kjøpt på internett) var standard litium orotatdosering. Jeg forsøkte å lure meg selv med å tenke at selv om bevisgrunnlaget for dette er syltynt, så kan jeg jo eksperimentere litt på meg selv? Jeg fører jo tross alt en svært nøyaktig stemningsdagbok, så effekten vil jo fort vise seg. En vakker tanke, men kort tid etter at jeg begynte å ta litium orotat begynte jeg å sabotere mitt eget eksperiment.

    Denne sabotasjen kom delvis i form av stabiliserte omgivelser og livssituasjon (som jeg bare delvis kan ta æren for), samt en dramatisk sunnere livsstil med regelmessig søvn, trening, måltider (ikke noen diett, bare sunn, variert mat), og dessuten redusert alkoholinntak.

    Etter flere måneder med daglig litium orotat begynte imidlertid fornuften å ta igjen de løpske forhåpningene mine. Siden mye hadde endret seg mens jeg tok litium orotat var det vanskelig å vite hva som var effekt av kosttilskuddet og hva som var livsstil og annet. Men: dersom litium orotat hadde noen varig nytte i det hele tatt, så burde jeg i det minste merke en (negativ) forskjell om jeg sluttet. Dette er jo ganske logisk: vår og sommer bruker jeg f.eks. allergimedisin, og jeg merker umiddelbart en effekt om jeg slutter.

    Som sagt så, gjort. Jeg sluttet med litium orotat, og hva var resultatet? Null forskjell. Nada. Ingen merkbar forverring, og ingenting som slo ut på stemningsskjemaene mine. Når litium orotat ikke kunne gi merkbare utslag, så ble det for dumt å fortsette å gamble med helsa. Jeg har ikke tatt litium orotat igjen, og kommer heller ikke til å vurdere det i framtida, med mindre det skulle komme dramatisk bedre (forskningsbasert) dokumentasjon.

    Kort sagt, min erfaring med litium orotat er at:
    • det ikke har noen effekt,
    • det er dyrt (som mange andre kosttilskudd),
    • om det virker for godt til å være sant, så ER det for godt til å være sant,
    • helserisikoen er ukjent.
    Jeg hadde kanskje flaks som ikke fikk noen negative bivirkninger, for med kosttilskudd kjøpt på nett så gambler man dobbelt: både med kosttilskuddet som sådan (altså mulige negative virkninger av litium orotat) og med hva produsentene faktisk har puttet i pillene (ofte ikke det samme som de påstår).

    De tingene som jeg har erfart at faktisk hjelper meg er:
    • konvensjonell medisin (for akutte tilstander og langvarig depresjon)
    • psykologbehandling og oppfølging av psykiatrisk sykepleier
    • psykoedukasjon
    • endring av livsstil og livssituasjon
    • tålmodighet
    Forhåpentligvis er det klart at dette er min personlige erfaring, og at jeg på ingen måte anbefaler andre å ta litium orotat. Dersom du har lest dette innlegget og plutselig tenker "hmm, kanskje litium orotat virker tross alt, det kan jo være verdt å prøve", så har du gått glipp av budskapet og bør lese innlegget en gang til.
    Inger, Lilja, Mariposa og 2 andre liker dette.
  2. Folkehelsekampanjen til Verdensdagen for psykisk helse vil i år oppfordre til å "Se hverandre - kast maska". På den ene siden er målet utvilsomt høyverdig:

    Hvert lille (positive) bidrag til åpenhet og forståelse hjelper, men jeg merker jeg blir mer skeptisk når jeg ser noen av eksemplene:

    Dette er hverdagslige problemer som jeg har opplevd selv, og som sikkert de fleste andre også vil nikke gjenkjennende til. Men tenker jeg tilbake på tiden før jeg ble syk (eller diagnostisert), så er jeg usikker på om slike erfaringer ville hjulpet meg i å virkelig forstå en person som ikke har vært ute av huset i lange perioder pga. paranoia eller som har gitt opp alt av personlig hygiene i ukesvis pga. dyp depresjon.

    Noen "riper i lakken" er større og dypere enn andre, og det virker en smule overfladisk å sidestille alle riper. For hvem har mest å tape (i form av negative reaksjoner av ymse slag) på å være åpen om ripa i lakken? Hun som strøk på eksamen, eller hun som var alvorlig psykisk syk i lang tid?

    Jeg anerkjenner gjerne at mindre press på et vellykket ytre kan være et godt allment tiltak for den psykisk folkehelsa generelt, men så lenge fordommer mot psykisk sykdom lever i beste velgående så virker fokuset på riper i lakken en smule... overfladisk.

    Masker kan være gode å ha i noen situasjoner.
    Du, Marie, Ingvill og 4 andre liker dette.
  3. I tiden framover vil jeg bedrive litt "mythbusting", eller "myteknusing" på godt norsk, her på bloggen. Tanken er å se kritisk på vanlige myter og feiloppfatninger om psykisk sykdom (spesielt bipolare lidelser) som man ofte støter på i offentligheten. Mytene skal sjekkes vitenskapelig så langt det går, for å se om det virkelig er hold i dem.

    Første myte ut serien er forestillingen om bipolare lidelser som en pop-diagnose. Er det virkelig slik at psykisk sykdom, og da særlig bipolare lidelser, har blitt et fasjonabelt markedsføringsknep for mediekåte kjendiser? Er det en overvekt av personer med bipolare lidelser blant kjendisene? Som Rethink, en aktivist- og støttegruppe, sier: forestillingen om at psykisk sykdom bare er moteriktig tilbehør for kjendisenes medieprofil er skadelig siden den kan føre til at personer med potensielle psykiske problemer ikke søker hjelp. I tillegg kan slike forestillinger føre til økte fordommer mot ikke-kjendiser med bipolare lidelser, av typen "de gjør det bare for å få oppmerksomhet" o.l.

    Det første spørsmålet er hvordan skal vi definere myten på en måte som lar seg teste? Mitt forslag: dersom det virkelig er fasjonabelt for kjendiser å smykke seg med en bipolar-diagnose, så bør vi finne langt høyere andel kjendiser med diagnosen enn i resten av befolkningen.

    Faglitteraturen bruker litt forskjellige tall for hvor vanlig bipolar lidelse er. I boka Bipolar Lidelser påpeker forfatterne at dette varierer mellom verdensdeler, mellom studier, og mellom forskjellige definisjoner. De høyeste anslagene som inkluderer såkalt "soft bipolar" har kommet fram til anslag på opp mot 2,4 % av befolkningen. Mer konservative anslag, basert på en mer snever definisjon av sykdommen, ligger på mellom 0,5 % og 1 %. Jeg har valgt å bruke de mer forsiktige anslagene, dvs. fra 0,5 - 1 %. Det gjør det vanskeligere å motbevise myten, dvs. om vi motbeviser myten med disse definisjonene, så er resultatet sannsynligvis mer til å stole på.

    Det neste spørsmålet er: hvor mange kjendiser finnes det i verden, og hvor mange av dem har en bipolar diagnose? Her kan vi bare regne med kjendiser som åpent har snakket om en evt. bipolar diagnose. Men dersom vi tar myten om bipolar som pop-diagnose på alvor, så ville vi ikke forvente at noen kjendiser holder en slik diagnose skjult, tvert om: det er jo hele grunnlaget for myten.

    Det finnes en engelsk Wikipedia-artikkel over kjente personer med en bipolar-lidelse. Her brukte jeg navnene på alle de nålevende personene, samt alle som har vært i live i min levetid. Siden jeg er sånn et sted mellom 30 og 40 år, så gir det litt slingringsmonn for hva vi anser som "samtidige" kjendiser. Etter den definisjonen ble jeg sittende igjen med 141 navn.

    Det neste spørsmålet er så: hvor mange kjendiser finnes det egentlig? Her eksisterer det ikke noe klart svar, siden dette er flytende definisjoner, man har inndelinger i A og B kjendiser, kjendiser innen bestemte samfunnsdomener, osv. Nettstedet Wired, i en artikkel fra januar 2013, foreslår å bruke antall nålevende personer med en egen Wikpedia-artikkel, siden visse krav til kjent-het må oppfylles for å få sin egen artikkel. Bruker vi Wired sin definisjon, og opptelling, kommer vi fram til 604 174 mer eller mindre kjente personer.

    Vi kan nå sammenligne de to andelene direkte: andelen med bipolar lidelse i befolkningen generelt (mellom en halv og en prosent), og andelen kjendiser som har sykdommen. For å få den andelen deler vi tallet på kjendiser med bipolar lidelse med totalen, og vips: 0,02 %. Siden det er litt unaturlig å tenke i form av så små prosenttall, så kan vi regne dette om til antall per tusen (i stedenfor per hundre). Altså: i den generelle befolkningen finner vi mellom 5 og 10 personer med en bipolar lidelser per tusen innbyggere. For kjendisenes del er resultatet 0,2 per tusen, altså ikke en eneste bipolar kjendis per tusen! Vi må ha et utvalg på fem tusen kjendiser før vi kan forvente å finne en med bipolar sykdom, altså 1 per 5000.

    Men det er kanskje et problem her? De bipolare kjendisene har en tydelig Anglo-Amerikansk overvekt. Hva om de 600 000 kjendisene som Wired kom fram til også inkluderer berømtheter fra andre land og språksamfunn? Da vil andelen kjendiser med bipolare lidelser virke kunstig liten.

    Vi skal la tvilen komme mytene til gode her, så la oss anta at antall kjendiser som er omtalt på Wikipedia på et gitt språk henger sammen med hvor mange Wikipedia-artikler som finnes for det språket totalt sett. Det er omtrent 33 millioner Wikipedia-artikler totalt, og ca. 4,5 millioner på engelsk. Det betyr at de engelske Wikipedia-artiklene utgjør ca. 14 % prosent av totalen. Basert på det, så kan vi anta at av de 600 000 kjendisene som Wired fant, burde et forsiktig anslag tilsi at 14 %, eller knapt 85 000, er Anglo-Amerikanske.

    Bruker vi denne framgangsmåten så får vi en litt høyere andel kjendiser med en bipolar diagnose: ca 1,5 per tusen. I den øvrige befolknignen var tallet som kjent mellom 5 og 10 per tusen. Det er altså fortsatt ikke noen opphopning av bipolare lidelser blant kjendiser. Tvert om: blant vanlige folk er det mellom 3 og 6 ganger så mange med en bipolar diagnose som blant kjendisene. Og det var med svært forsiktige anslag.

    Det var med andre ord ingen overvekt av bipolare diagnoser blant kjendisene, slik vi skulle ha forventet dersom dette var en motesak som kun bidro til å skaffe kjendisene oppmerksomhet. Tvert imot var det betydelig færre kjendiser med en bipolar diagnose enn vi skulle forvente, sammenlignet med resten av befolkningen. Det illustrerer på en god måte realitetene bak den bipolare diagnosen: den er slett ikke en fasjonabel, oppmerksomhetssøkende "statement". Den representerer problemer og vanskeligheter, og det er kanskje ikke urimelig å spekulere i at den relativt lave andelen kjendiser med en bipolar diagnose viser at en slik diagnose kan gjøre det vanskeligere, ikke enklere, å oppnå kjendisstatus. Grunnen til at vi hører om kjendiser som har en bipolar lidelse er jo naturligvis at de nettopp er kjendiser. Og siden noen få kjendiser stikker seg ut og får mer medieoppmerksomhet enn resten av kjendisene, så kan denne effekten forsterkes dersom det er noen få superstjerner med en bipolar sykdom (som Catherine Zeta-Jones eller Stephen Fry). Dersom det finnes en smitteeffekt, slik at flere blir diagnostisert fordi idolene deres har en bipolar sykdom, så skyldes altså ikke det at det er mange bipolare kjendiser, men at det i det hele tatt finnes kjendiser som snakker offentlig om bipolar sykdom.

    Konklusjon: myten om at svært mange kjendiser skaffer seg en bipolar diagnose fordi det fasjonabelt er knust.

    Dersom alle potensielle smitteeffekter skal unngås, må kanskje slutte helt å snakke offentlig om bipolare lidelser, noe som åpenbart vil gjøre mer skade enn godt.
    Du, Upsidedownsideways og Lina liker dette.
  4. Bipolar lidelse blir stadig oftere framstilt som en fysisk sykdom som skyldes en kjemisk ubalanse i hjernen. Denne biologiske forståelsesmodellen er en smule omstridt, og selv de som har begge bena godt plantet i det biologiske paradigmet innen psykiatrien vil antageligvis være enige i at setningen jeg innledet med er en grov overforenkling. Men den biologiske tilnærmingen til psykiske lidelser har en stor fordel: dersom bipolar lidelse i bunn og grunn er en fysisk sykdom på linje med diabetes eller epilepsi, så følger det at den som har sykdommen ikke selv er skyld i den. Slik sett kan den biologiske modellen bidra til å redusere stigma mot personer med psykisk sykdom.

    Men en ny metastudie, omtalt i Epoch Times, stiller denne antagelsen i et nytt lys. Ved å oppsummere resultatene fra 28 forskjellige studier har forfatterne kommet fram til et litt mer nyansert resultat. Riktignok fant de at biologiske forklaringsmodeller i mindre grad førte til at deprimerte fikk skylden for egen sykdom. Men biologiske forklaringsmodeller later også til å gå hånd i hånd med en større tro på personer med psykisk sykdom er farlige. Mer pessimisme når det gjelder mulighetene for behandling var en annen følge av biologiske forklaringsmodeller på psykisk sykdom. Skyld i egen sykdom blir med andre ord byttet ut med forestillinger om farlige mennesker som har lite håp om forbedring gjennom behandling.

    Til en viss grad viser nok denne studien at stigma mot psykisk sykdom ikke er noe som kan overvinnes ved å ganske enkelt omtale dette som en "vanlig" fysisk sykdom. Stigmaet henger ved og gjenoppfinner seg selv i andre former; som en truende utenforstående og som håpløshet. Det tyder vel på at det ikke primært er årsaken til sykdommen i seg selv som forårsaker stigma, men heller sykdommens uttrykk og symptomer. Men det viser også hvor dypt våre forestillinger om "den farlige gale" stikker, og hvor viktig det er at media begynner å ta på alvor hvilket ansvar de har når det gjelder omtale av psykisk sykdom.

    Er så løsningen å kaste hele det biologiske paradigmet i papirkurven? Det tviler jeg sterkt på. Forestillingen om psykisk sykdom som et slags moralsk eller åndelig forfall, en slags karakterbrist, som den enkelte er skyld i er ikke noe å lengte tilbake til. Og det er ikke tvil om at medikamenter hjelper mange som har psykiske sykdommer, selv om piller i seg selv ikke er hele løsningen.

    Problemet er vel snarere at vi som kultur tenker på sykdom som en fysisk tilstand som kan behandles. Denne ukuelige behandlingsoptimismen ligger dypt forankret i kulturelle (kanskje til og med allmenne menneskelige) måter å tenke på, og fører for eksempel til at vi dytter i oss c-vitaminer og urtepreparater når vi blir forkjølet, selv om effekten er helt minimal og forkjølelsen går over av seg selv. Jeg mistenker at et fundamentalt problem med psykiske lidelser er nettopp forestillingen om at de ikke kan behandles. Dersom "riktige" sykdommer i vår forestillingsverden er de tilstandene som kan behandles, så har psykiske lidelser et imageproblem.

    Hvis den analysen stemmer, så følger det at forbedret behandling gradvis vil bidra til redusert stigma. Om behandlingen er medikamentell, psykologisk, eller en kombinasjon spiller mindre rolle så lenge den virker. Og ikke minst: så lenge behandlingsparadigmet oppfattes å være effektivt i befolkningen. Her er parallellen med somatisk medisin slående: befolkningens tro på effektiviteten og vitenskapeligheten i behandlingene er ofte større enn realitetene. Det vil utvilsomt ta tid å komme dit, men jeg har tro på gradvis forbedret behandling. Og etterhvert som framskrittene også blir publisert og omtalt offentlig vil kanskje noe av behandlingsoptimismen smitte over på psykiatrien. Og kommer vi først dithen kan vi kanskje kvitte oss med noen av de andre negative fordommene om karakterbrist og farlighet; årsaken spiller tross alt mindre rolle dersom psykisk sykdom kan behandles.
  5. Jeg tar meg i blant i å tenke på denne diagnosen min som en krig mellom meg og sykdommen. Det er jo ikke unaturlig, gitt at vi ofte tenker på sykdommer som en fiende som skal bekjempes (jf. uttrykk som "å kjempe mot sykdommen"). Men ganske ofte så er neste tanke som slår meg at "dette er jammen ikke mye til kamp". Ofte består "kampen" i at jeg biter tenna sammen og tar i mot dritten som sykdommen lar regne over meg. Det er rett og slett ikke særlig heroisk og kamp-aktig.

    Men det er jo en kamp, dette. Det er en kamp for å holde meg i arbeid, i forhold, i aktivitet, og til syvende og sist i live. En kamp mot en sykdom som vil passivisere meg, isolere meg, og i verste fall drepe meg hvis jeg ikke tar mine forholdsregler. Så hvorfor er det da så vanskelig å tenke på det som nettopp en kamp? Delvis er det utvilsomt et utslag av depresjon: om jeg er deprimert, så føles det ikke som jeg utretter noe som helst.

    Nylig ble jeg imidlertid slått av en annen tanke. Er det muligens slik at vi ikke er vant til å tenke på bipolare lidelser som en sykdom man kjemper mot? Vi ser jo ofte referanser til kamp mot kreft (f.eks. i avisoverskrifter), men mer sjelden eksplisitt "kamp" mot bipolare lidelser. På dette tidspunktet våknet min forskernysgjerrighet, og jeg bestemte meg for å gjøre en liten undersøkelse.

    For er det slik at vi snakker om bipolare lidelser på en annen måte enn kreft? Når det gjelder kampmetaforen er svaret definitivt "ja". For å undersøke dette gikk jeg til et stort online korpus over amerikansk engelsk. Ikke uventet fikk jeg flere treff på kreft ("cancer") enn "bipolar" (samt "manic depression"). Det jeg var interessert i var imidlertid hvilke verb som dukket opp foran disse ordene, og om de uttrykte lidelse (spesifikt varianter av "suffer") eller kamp.

    Kort og grovt oppsummert: bipolare lidelser lider man under, mens kreft er noe man kjemper mot. Jeg fant 35 tilfeller av varianter over "suffer ... bipolar/manic depression" og kun 3 tilfeller av "fight ... bipolar/manic depression". Med kreft var saken omvendt. Jeg fant flere kamp-verb ("fight", "battle", "beat", "combat") og tilsammen utgjør de 549 treff, mens det bare var 29 tilfeller av "suffer/suffered/suffers/suffering ... cancer" (når jeg bruker "..." er det for å vise at det kan være andre ord i mellom). Hva forteller så det oss? Jo, det er en statistisk signifikant høyere andel kampmetaforer for kreftens del, og en signifikant høyere andel av lidelse ("suffering") uttrykt sammen med bipolar/manisk depresjon.

    Hvorfor snakker vi så annerledes om bipolar sykdom enn om kreft? Jeg vet fint lite om hvordan det er å ha kreft (heldigvis, får jeg si), men jeg vet litt om hvordan det er å ha en bipolar lidelse. Jeg vet blant annet at uansett hvor god behandling jeg får og hva jeg gjør selv, så forsvinner ikke den underliggende sårbarheten min for humørsvingninger og andre ubehagelige effekter av sykdommen. Jeg vet også at vi ofte tenker og kategoriserer opplevelser og tanker gjennom prototyper, noe som også gjelder sykdommer. Det betyr at en sykdom som passer "magefølelse-definisjonen" av hva sykdom er vil oppleves som en mer "typisk" sykdom enn en sykdom som ikke passer så godt. Og selv mot bedre vitende, så forteller magefølelse-definisjonen min meg at en sykdom, det er noe fysisk.

    Hva har det så med kampen mot en bipolar sykdom å gjøre? Ganske mye vil jeg påstå. Vi blir alle til en viss grad påvirket av vanlige måter å tenke på, og snakke om, saker på. For å vende tilbake til krigen min, så føles den kanskje mindre av en krig og en kamp, fordi den ikke er en spesielt typisk kamp.

    Hvis vi forlenger kampmetaforen, så kan vi kanskje si at kampen mot kreft er en konvensjonell krig. Den har mange av de trekkene som vi forventer oss av en slik kamp. Men hva med en bipolar sykdom? Bipolare lidelser er på ingen måte noen konvensjonell strid, tror jeg: her er det stort sett ukonvensjonell krigføring som gjelder. Her er ingen skyttergraver, ingen kanoner, ingen tanks, ingen jagerskvadroner med piloter som poserer for kameraet etter tilbakelagt oppdrag. Nei, i den bipolare krigen er fronten stadig i bevegelse, og ofte vanskelig å i det hele tatt oppdage. Fienden benytter seg av geriljataktikk og går nesten fullstendig i ett med omgivelsene. Hvor kommer angrepet fra neste gang? Er det den festen neste helg? Er det ferien med familien? Nei, det var visst den jobbpresentasjonen som fikk det til å bikke over denne gangen. Pokker. Motangrepene kan være like vanskelige å planlegge som å utføre, og ofte kan man ikke gjøre annet enn å gå i dekning og vente til det er over for denne gang.

    Men kamp og strid kan være så mangt. Noen ganger er det viktigst å vinne, andre ganger er det viktigst å ikke tape. Jeg kan ikke overvinne sykdommen i den forstand at jeg aldri vil behøve å tenke på den, eller merke virkningene av den, igjen. Derimot kan jeg lære meg å forsvare meg mot angrepene dens. Jeg kan bygge opp forsvarsverk og legge planer for å håndtere mulige angrep. Og så lenge jeg ikke taper, så vinner jeg likevel. Hver dag jeg ikke taper kampen mot denne bipolare diagnosen, så har jeg vunnet en dag. Jeg er helt åpen for å tape noen slag, om det betyr at jeg går seirende ut av krigen. Strategien er ikke modig, offensiv og heroisk. Den resulterer ikke i noen tapperhetsmedalje, og den egner seg dårlig for filmatisering. Nei, strategien baserer seg på utholdenhet og uthaling. Jeg lærer meg å ta i mot det sykdommen slenger i trynet på meg. Jeg prøver å unngå det aller verste, og finner måter å minimere virkningen av det som treffer.

    Dessuten prøver jeg å minne meg selv om at det faktisk er en kamp, dette her. Det er bare ikke en spesielt typisk form for kamp, hvor det å holde ut og bite tenna sammen tross alt er det viktigste. Om jeg noensinne skulle skrive en bok om det å ha en bipolar lidelse, så skal den ikke hete "min kamp"; den skal hete "min utholdenhet".
    Du, Arvid, Bodil Helene og 1 annen person liker dette.
  6. Jeg har nylig lest ferdig en liten bok av den britiske journalisten Oliver Burkeman: The Antidote. Undertittelen sier i grunnen det meste: "Happiness for people who can't stand positive thinking".

    Siden jeg etterhvert har blitt ganske god på negativ tenking tenkte jeg at denne boken var noe for meg. Kanskje den negative tenkingen min kunne brukes til noe positivt (vent nå litt, var det positiv tenking?). Uten å bli altfor panegyrisk kan jeg slå fast at boken er meget god. Den er faktisk så god at jeg vurderer å lese den en gang til (noe som skjer ekstremt sjeldent).

    Jeg har tidligere, i diverse diskusjonstråder, ytret meg littegranne kritisk til argumenter for de positive sidene ved bipolare lidelser. Det standpunktet holder jeg i det store og hele fast på: vi snakker tross alt om en sykdom som i mange tilfeller kan innebære alvorlige problemer (og i verste fall død). Hovedbudskapet i Burkemans bok har imidlertid fått meg til å tenke på dette på en litt annen måte.

    Burkeman argumenterer for at positiv tenking (og da spesielt hodeløs optimimisme i sin mest vulgære og kommersialiserte form, særlig populær i USA) ikke hjelper andre enn dem som skriver positive selvhjelpsbøker. Enkelte ting ER nemlig vanskelig og kan faktisk ikke overvinnes ved å la være å tenke på ordet "umulig" (i seg selv en umulighet: forsøk å IKKE tenke på ordet "umulig" og se hvor lenge du klarer det).

    Hva er så alternativet til en selvforherligende optimisme på sterioder hvor alt er mulig? Burkeman henter sin samling av oppskrifter fra forskjellige kilder, inkludert Stoikere som filosofene Zeno og Seneca, Buddhistisk religion og meditasjonstradisjonen, samt mer moderne tenkere. Den røde tråden er kjent for alle som har vært innom mindfullness: negative følelser oppstår når vi gjør vurderinger av hendelser og reaksjoner; det er OK å ha negative følelser, men det betyr ikke at vi må handle basert på dem, for ting kunne alltids ha vært verre. Høres det banalt ut? Javisst, men boken bringer likevel nye innsikter gjennom den journalistiske stilen (Burkeman er journalist for The Guardian) hvor vi bl.a. møter personer som han intervjuer, samt Burkemans egne refleksjoner underveis mens han prøver ut teknikkene.

    Negativ tenking (evnen til å se for seg det verst tenkelige utfallet, evnen til å gjennomskue vår eget frykt-drevne ego som drivkraften bak streben etter nye mål, osv.) er i følge Burkeman en mye sikrere vei til lykke, eller i alle fall tilfredshet for de aller fleste av oss. Det er trist at vi kommer til å miste de vi har rundt oss, og at vi også kommer til å dø selv, men det er nettopp denne misteligheten, flyktigheten, ved livet og alt hva det innebærer som gjør det verdt å leve. Alle forsøk på fortrengning og beroligelse vil bare øke uroen og frykten (jeg har f.eks. aldri noensinne klart å føle meg beroliget ved synet av tungt bevæpnet politi og paramilitære styrker på flyplasser---det virker alltid som om de sier til meg: "du bør være redd").

    Det som skal til, i følge Burkeman, er en omfavnelse av (og tilvenning til) tanken på at alt er flyktig, usikkert, og til syvende og sist ender med døden. Det betyr naturligvis ikke at vi ikke kan og skal gjøre det som står i vår makt for å unngå negative hendelser, eller at vi skal utsette oss for unødig fare. Livet er imidlertid vanskelig og urettferdig noen ganger, og det blir ikke bedre av at vi fortrenger den tanken eller oppfører oss som om det ikke var tilfelle.

    Hvor er så den "bipolare vinklingen"? Burkeman skriver ikke om psykisk sykdom (bortsett fra noen korte og nokså overflatiske og forenklede betraktinger om depresjon), men jeg kunne kjenne meg i gjen i mye av det han skriver. Spesielt gjelder det et av våre store tabuer: døden. I et religiøst samfunn kan man saktens klare seg uten kroppen: sjelen sørger presten (eller tilsvarende) for, og den klarer seg også siden. I et sekulært samfunn, derimot, kan legene kun utsette det uunngåelige. Og her har kanskje personer med bipolare lidelser (samt andre depresjonslidelser) en fordel. Jeg har sannelig tenkt mye på død og døden i depressive perioder. Det blir på en måte en normaltilstand etter hvert. Ikke at døden ikke kan være skremmende, men i følge Burkeman er det heller ikke hovedpoenget: vi må først tenke på disse tingene i første omgang, og når depresjonen min har nådd et visst stadium har jeg gjerne ikke noe valg---disse tankene dukker opp om jeg vil eller ikke.

    Bipolar depresjon er ikke noen dans på roser, og jeg tar meg selv i å billedlig sett stirre rart på meg selv dersom tanken på at sykdommen er en "gave" melder seg. Jeg har ikke opplevd å bli en bedre person av å bli syk---tvert om. (Derimot har jeg opplevd at andre har akseptert og støttet meg, selv om jeg ikke alltid har oppført meg så bra). Det hjelper heller ikke å akseptere tanken på at livet er flyktig og at man skal dø, dersom man blir så deprimert at man begår selvmord. Selve grunntanken i Burkemans bok er at disse teknikkene skal hjelpe oss til å leve bedre, paradoksalt nok.

    Dersom jeg skal anvende tankegangen fra boken på min egen diagnose må konklusjonen bli noe sånt som dette: jeg kunne faktisk hatt det mye verre, og selv om ting er ille i blant så er de ikke katastrofale. Med usikkerheten kommer også mulighetene (kanskje en delig liten mini-hypomani er like rundt hjørnet?), og selv om sykdommen har stokket om på noen mål jeg hadde satt, så når jeg kanskje noen andre mål.

    Under tvil lar jeg forrige setning bli stående, selv om jeg høres positiv ut igjen. Best å sette strek før positiviteten utarter.
    Kyriakin liker dette.
  7. De siste ukene har vært stressende, med bl.a. en del reiseaktivitet, deadlines, mye jobbing, og andre ting som jeg ikke skal gå inn på her. Resultatet er at jeg nå sitter og hopper i stolen pga energi som bare MÅ ut. Heldigvis sover jeg OK enn så lenge, men ting er allerede i ferd med å skli ut i den forstand at det blir vanskeligere å gjøre noe fornuftig med energien.

    I flere dager har jeg nå gått med den samme sangen på hjernen, noe som ikke er et bra tegn for meg. Imidlertid er jeg mer bekymret for andre tanker, spesifikt at jeg har en svært alvorlig infeksjon i min høyre underarm og at jeg kan få ting til å skje (f.eks. kontrollore andre) bare ved å tenke på dem. Begge deler er feil. Jeg vet at det er feil, og jeg vet at det er feil fordi jeg er i stand til å reflektere over egne tanker.

    Når det gjelder infeksjonen så framstår armen for meg som et sydende boblebad av rød, infisert hud med tykke gule skorper på. Jeg vet imidlertid at dette er tøv, fordi (a) ingen andre har merket noe, og (b) hvis jeg hadde en så alvorlig infeksjon ville jeg neppe være i stand til å fungere normalt, jeg ville vel snarere være på vei til et akuttmottak i ambulanse. Når det gjelder å kontrolloere andre på lang avstand med tankekraft så vet jeg at hendelsen jeg tenekr på meget vel kan være et smaentreff - slike ting skjer tross alt hele tiden.

    Men jeg klarer heller ikke å skyve disse tankene unna: de ER der. På en måte er det litt som den berømte Müller-Lyer illusjonen:

    [​IMG]

    Det går ikke an å IKKE la seg lure av illusjonen i de 3 øverste strekene. Det er først når vi trekker opp hjelpelinjene (eller henter en linjal og måler) at vi kan fortelle hjernen at strekene er like lange. Selv når vi VET at linjene er like lange fordi vi gjenkjenner illusjonen lar hjernen seg lure.

    Sånn er det med disse merkelige tankene også. Jeg kan ikke unngå å tenke dem, men jeg kan fortelle meg selv at hjernen min blir lurt, og jeg kan prøve etter beste evne å la være å falle for fristelsen til å ta dem alvorlig. Så langt later det til å virke, så det betyr vel at alle timene om mindfullness med den psykiatriske sykepleieren jeg pleide å gå til ikke var bortkastet.
  8. Da jeg var liten pleide vi å leke politi og røver. Jeg var politi. Jeg har fått høre at jeg var et lovlydig barn og det var kanskje derfor det falt meg ganske naturlig å innta rollen som lovens håndhever når vi lekte. Etter å lest NRKs pågående føljetong om kriminalitet, politiressurser og psykiske lidelser har det imidlertid slått meg at jeg som bipolar nå (rent konseptuelt) befinner meg på den andre siden av gitteret.

    NRK trekker fram ressursene politiet bruker (underforstått: kaster bort) på psykisk syke. I utgangspunktet er det naturligvis ikke galt å diskutere hvordan politiets ressurser skal brukes. Jeg er dessuten sikker på at alle de involverte helst skulle vært politiets inngripen foruten i de fleste av sakene. Som helseministeren påpeker så er ikke polititransport den best tenkelige starten på et behandlingsopplegg.

    Men rent bortsett fra at jeg finner det problematisk at NRK framstiller en pasientgruppe som et politimessig ressursproblem, så har jeg grublet litt på hva konsekvensene av den vedvarende koblingen mellom politi og psykisk helse egentlig innebærer. Det er lett å slenge ut kritikk av typen "stigmatisering", men er det egentlig stigmatiserende når NRK trekker fram at pasienter med symptomer av en viss art representerer ca to prosent av politiets samlede ressursbruk?

    Jeg mener det er stigmatiserende, og jeg skal straks forklare hvorfor. Men la meg slå fast med en gang: løsningen er ikke å slutte å diskutere hva politiet bruker ressurser på, men å gjøre det på en annen måte. Rent konkret gjelder det å tenke over språkbruken.
    En svært utbredt myte er forestillingen om at personer med psykiske lidelser er farlige. Hvordan oppstår og vedlikeholdes slike myter? Siden de færreste har personlige erfaringer med farlige mennesker med psykiske lidelser (det er svært få av dem, så det kan ikke være mange som har slike erfaringer), må vi anta at omtale i nyhetsmedia (og i underholdningsmedia, inkludert barne-tv, jfr. "gale skurker") er involvert.

    Det er her nyhetsmedienes språkbruk kommer inn i bildet. Vi vet at assosiasjoner mellom ord oppstår gjennom bruk og eksponering. Kort sagt: hvis et ord brukes svært ofte sammen med et annet ord, så danner vi ubevisst en forbindelse mellom begrepene som ordene står for. NRKs artikler kobler på en systematisk måte psykisk sykdom sammen med politi. Som et lite eksperiment kopierte jeg den aktuelle NRK artikkelen inn i webprogrammet Wordle, som lager ordskyer der frekvente og karakteristiske ord skiller seg ut gjennom størrelsen de får. Resultatet (som jeg dessverre ikke får lastet opp), illustrerer hvordan ordet "politiet" skiller seg ut i artikkeln, sammen med "psykisk", "syke", og "psykiatri". Med andre ord: en kobling mellom politi og psykiatri.

    Nå kan det innvendes at en kobling mellom psykiatri og politi i seg selv ikke er så ille, for politiet er jo "the good guys". Problemet er bare at menneskehjernen ikke fungerer fullt så logisk. For å kjapt kunne prossesere informasjon tar hjernen nemlig snarveier. En av måtene den tar snarveier på er ved å koble sammen begreper og fenomener gjennom felles koblinger. På engelsk kan f.eks. forsøkspersoner koble sammen ordene "paint" og "hair", siden de begge er koblet til "brush" (jfr. "paint brush" og "brush your hair"). Ord som "hår" og "maling" er åpenbart ganske nøytrale, men man skal ikke tenke lenge etter for å innse at ordet "politi" er koblet sammen med en god del negative begreper. Det ligger til politiets oppgaver å befatte seg med negative hendelser.

    Det gjør slett ikke situasjonen bedre at ord som i utgangspunktet brukes i psykiatrien heller ikke alltid har så gode assosiasjoner i alle sammenhenger. Sammenkoblingen skjer etter de samme prinsippene som er beskrevet over. Ta for eksempel ordet "psykotisk". Det er en fagterm innen helsevesenet (formodentlig relativt nøytralt for de som jobber med det til daglig), men det brukes også i rettsvesenet og i nyhetene. Jeg søkte opp den engelske ekvialenten, "psychotic", på wordassociations.net, et netttsted som finner sammenkoblinger mellom ord.

    Resultatet er interessant, siden det gjenspeiler både en negativ og en nøytral bruk av ordet "psychotic". Vi finner f.eks. substantiver som "neurotic", "paranoia", "breakdown", "episode", "delusion", "ward", "patient", "pattern", "person", og "reality". Vi finner også adjektivet "suffering". Dette er selvfølgelig ikke spesielt hyggelige og positive ord, men de gjenspeiler likevel først og fremst en medisinsk og behandlingsrelatert virkelighet.

    Men det er også en mørkere side ved ordet "psychotic". Blant substantivene som ordet er koblet med finner vi også "killer", "murderer", "criminal", i tillegg til adjektivene "homicidal", "violent", og "mad". Her ser vi klart at "psychotic" også er koblet til en farlig og kriminell begrepsverden. Og nå er vi kommet til problemets kjerne: ved gjentatt bruk opprettholdes koblingene, med en tilhørende ubevisst og skremmende, men feilaktig, forestilling om at psykisk syke personer er farlige.

    Hva skulle så NRK ha gjort? Artikkelen om politiets ressursbruk tar opp to forskjellige problemer. På den ene siden: hvordan kan psykisk syke personer på best mulig måte transporteres til behandling? Umiddelbart skulle man tro at suksessen med "psykebiler" i Bergen og Stavanger, samt mangelen på et slikt tilbud andre steder i landet burde kunne være en nyhetssak i seg selv? Videre kunne man tenke seg en annen artikkel som tar opp politiets ressursbruk i et bredere perspektiv. Transport av psykisk syke tar opp ca to prosent av politiets samlede ressurser, men det er kanskje også andre områder hvor det kan spares og effektiviseres? Hva med de resterend 98 %? Brukes de optimalt? Personlig ser jeg ikke nødvendigheten av å koble psykiatri og politi (igjen) i denne saken, men så er jeg heller ikke journalist.

    Jeg er derimot en person som tidvis har benyttet meg av psykiatriske helsetjenester, og som opplever NRKs ensidige fokus på kriminalitet og psykiatri som belastende, både personlig og på grunn av hva jeg tror det gjør med samfunnet. Da jeg var liten var det gøy å leke politi og røver. Jeg håper mine barn også vil komme til å leke politi og røver, men jeg begynner å bli redd for at de kan ende opp med å leke "politi og gærning".
  9. Mye å gjøre i det siste, deadlines som hoper seg opp over alt, ting som skal ordnes og svares på, reiser som skal organiseres og gjennomføres, og uventede ting som spretter opp til høyre og venstre. Vanligvis prøver jeg å holde hverdagen ganske rolig og forutsigbar uten de store begivenhetene, men nå i slutten av januar blir det altså uvanlig mye.

    Jeg vet jo hva jeg egentlig har å gjøre: senke skuldrene, puste dypt, ikke la meg stresse, få nok søvn, ligge unna alkohol, ikke stille så høye krav til meg selv, osv. Men jeg vet jo hvordan dette bærer i vei. Stresset og angsten bygger seg opp, jeg bruker mer og mer energi men får mindre og mindre gjort, sover dårlig eller jobber til langt på natt i et forsøk på å døyve prestasjonsangsten. Jeg vet som sagt hva som skal til, men jeg klarer ikke å overbevise huet om at de tingene virker, så det blir til at vi havner i kjente spor igjen.

    Helsike som jeg ser fram til søndag kveld og endelig kan puste ut (forhåpentligvis). Helsike som jeg forakter min egen manglende evne til å ta i bruk mestringsstrategier. Må nesten sette av litt tid en dag til å søke opp forslag til hvordan man følger opp mestringsstrategier for BP etter at man har forstått hva de innebærer. Helst uten at jeg blir liggende som en gråtende stress- og angstfylt bylt på gulvet underveis mens jeg tenker på alt det andre jeg skulle gjort. Helsike som jeg hater å være bipolar i blant.

    Edit: fant denne stripen på xkcd og følte meg litt bedre.

    [​IMG]
    Raistlin liker dette.
  10. I går brukte jeg litt for mye tid på Twitter og her inne på NRK Fordypnings sak om drap begått av personer med en psykiatrisk diagnose. Merker jeg blir sliten av all negativiteten som den slags journalistikk fører med seg, tror det er best med pauser fra tid til annet.

    Men i går fikk jeg servert et godt eksempel på hvordan NRKs ubegrunnede kobling mellom drap og psykiske lidelser skaper fordommer og stigma. Jeg nevnte nemlig saken for min samboer, og hun reagerte instinktivt med å si noe sånt som dette: "ja, alle vet jo at folk med psykiske lidelser er farlige, jeg ville ikke likt å være i samme rom som en av dem". Jeg hadde vanskelig for å holde latteren tilbake da jeg påpekte at hun hver natt deler seng med en mann som har en psykisk lidelse, uten andre tilstede i rommet.

    Vi diskuterte saken videre, og hun innså fort at det ikke er slik at alle med en psykisk lidelse er farlige, men at det er andre faktorer som avgjør om man er farlig eller ikke (som for resten av befolkningen). Men jeg synes det er et godt eksempel på hvor virkningsfull NRKs frykt-retorikk er. Evolusjonen har sørget for at vi reagerer med frykt når vi møter en potensielt farlig situasjon, og oppslag av den typen som NRK kommer med går rett i magen på folk: "gæringer er farlige, det vet vi jo alle sammen".

    Mennesker er ganske dårlige til objektivt å evaluere risiko, vi går gjerne for magefølelsen, med mindre vi kjenner fakta og har erfaring med emnet. Dette vet NRK og derfor selger frykt-retorikken deres. Og hver gang mennesker som ikke besitter vår detaljkunnskap og erfaring om psykisk sykdom hører NRKs retorikk, så forsterkes fordommene ("javisst, gærningene er farlige, var det ikke det jeg visste!").

    Når NRK spiller på frykt og fordommer, så skader det psykiatrien og alle som har (eller kjenner noen som har) en psykisk lidelse. Vi har et ansvar for å opplyse de rundt oss når NRK appellerer til den fryktsomme magefølelsen. Her må litt hodevirksomhet til.
  11. Sitter i økonomisk dritt til opp under øra akkurat nå, og det er kjipt og stressende. Det irriterende er at beløpene det er snakk om ikke er astronomiske heller. Har ikke engang gjort noe "gøy" for å ende opp med rotet, kun dårlig planlegging og håndtering fra min side, og jeg hater det (og meg selv for å ha endt opp i denne situasjonen). Merker dessuten at det er vanskelig å ta tak i, vet ikke engang hvor jeg skal begynne med å sende eposter eller ringe...

    Noe av det verste er min egen unnvikenhet. En gang i tiden hadde jeg kontroll og oversiktlig økonomi, til og med ekstra verv der jeg forvaltet en del verdier. Nå? Engstelig, unnvikende, midt i et kaos av brev og regninger som jeg ikke fullt ut har oversikten over. Og siden jeg blir stressa av det, så går min allerede begrensede mestringsevne nedover, og jeg er straks inne i en vond spiral. Av diverse grunner har jeg i realiteten ingen å be om hjelp fra heller, så må nesten finne veien ut av smørja sjøl, uten å gå konkurs eller det som verre er.

    Situasjonen går ut over jobb, den går ut over nattesøvn, den går ut over forhold, og ikke minst ut over sinnsstemning og selvfølelse. Får angstanfall bare av tanken på å skrive eposter og ta telefoner akkurat nå, men å ligge i en ball på gulvet gjør jo heller ikke situasjonen bedre. Det frister veldig å ty til flaska, men samtidig ville jeg se det som et stort nederlag å drikke på dagtid, så skal i alle fall styre unna det.

    Noen ganger har faktisk livet bare dårlige, skitne, råtne, stinkende alternativer å by på, uansett hvordan man vrir og vender på ting. Økonomi-relaterte problemer er vanskelige for alle og enhver, men de får absolutt ut det verste i meg (og sykdommen)...

    Er nok redd for at drømmen om å være "velfungerende" bipolar glipper, ja...
  12. Fra tid til annen dukker de mest uhyrlige påstander om kosthold opp på et ethvert nettforum, tror jeg. Det var i alle fall tilfelle på det gamle Hordalandsforumet. I løpet av relativt kort tid har også dette forumet sett noen interessante påstander om kosthold og helse. Jeg har svart på noen av påstandene, men bestemte meg for å skrive et blogginnlegg heller enn å opprette en diskusjonstråd. Dette er nemlig mine tanker rundt emnet, og det er temaet i seg selv jeg er opptatt av. Jeg er på ingen måte ute etter å "ta" noen enkeltpersoner som har argumentert for å bruke kosttilskudd: jeg synes ikke det er spesielt interessant hvem som framsetter slike påstander, jeg er mer opptatt av å sette dem i en sammenheng. Det innebærer bl.a. å peke på hvorfor et slikt fokus på kosttilskudd er meget skadelig (så dersom du er en ihuga tilhenger av ymse kosttilskudd: du er herved advart mot å lese videre...).

    Hva er det så med dette kostholdet som vekker kverulanten i meg? For det første er kostholdet selvfølgelig en del av hva og hvem vi er. Vi spiser hver dag, og hva vi spiser sier noe til omverdenen om hvem vi er. For det andre (og dette følger av det første, tror jeg), er det mange som prøver å utnytte andres usikkerhet på dette området til egen vinning ved hjelp av sleipe triks og usannferdige påstander. Dette opprører meg. Jeg synes det er greit å bruke store summer på f.eks. kosttilskudd dersom du vet at dette ikke gjør noen forskjell (annet enn for lommeboka sin del). Folk må få bruke pengene sine på hva de vil. Men dersom en eller annen sjarlatan som selger ris og soya som kosttilskudd over nettet bruker udokumenterte påstander (også kjent som "løgner") for å selge dette stoffet, da synes jeg det er på sin plass å si fra.

    Hovedgrunnen til at jeg skriver dette blogginnlegget er ikke at jeg ser noe galt i å ha fokus på kostholdet. Snarere tvert om: jeg synes spørsmålet om kosthold er altfor viktig til at det kan overlates til kostholds-sjarlataner som kommer med ville, udokumenterte påstander. Kostholdet er viktig for alle og enhver, men det er spesielt viktig for oss bipolare. Det er ukontroversielt å si at et sunt kosthold er en viktig brikke i bedringsprosessen. Men bipolare har i gjennomsnitt kortere levetid enn resten av befolkningen, og dette skyldes ikke bare selvmord. Med en bipolar diagnose er man faktisk utsatt for større risiko for livsstilssykdommer, noe som igjen fører til tidligere død. Har man en bipolar lidelse er det dermed enda større grunn til å passe på kostholdet enn ellers (se f.eks. boka Bipolare Lidelser for mer fakta og diskusjon om disse tingene).

    Hva mener jeg så med kostholds-voodoo? Kostholds-voodoo er uvitenskapelige, udokumenterte påstander om at tilskudd X i store mengder skal kunne fikse en rekke problemer. Gode voodoo-indikatorer er at dette tilskuddet gjerne kan tas som del av en "detox" kur over kun et kort tidsrom, og at plagene som skal kureres er merkelig uspesifikke (gjerne av typen "bedre næringsopptak i tarmen", "rensing av blodet", o.l.). Dersom prisen på tilskuddet i tillegg er urimelig høy kan man være rimelig sikker på at dette er ren voodoo.

    Slike voodoo-påstander er ofte ren pseudo-vitenskap. En påstand som man av og til finner er f.eks. at et kosttilskudd skal "rense blodet". Dette er selvsagt rent tøv. Som vi lærte i naturfagstimene på skolen så har kroppen sitt eget organ for blodrensing, nemlig leveren. Hele "detox"/"rense-kur" ideen i seg selv er latterlig, i og med at kroppen tar seg av rensing selv. Forøvrig er det (morsomt nok) få eller ingen selskaper som selger detox-kurer som greier å bli enige med hverandre om hva slike "toksiner" egentlig er. Det er med andre ord ingen enighet, selv blant "alternative" behandlere, om hva de behandler! Dette er et sikkert tegn på at de selger et produkt som ingen trenger.

    Det beste man kan si om de fleste former for kosttilskudd er kanskje at de ikke gjør noen skade, men i noen tilfeller kan de også være skadelige ved at de lurer folk til å tro at de lever sunnere enn de egentlig gjør. Selv tar jeg f.eks. tran, men jeg gjør ikke det istedenfor å trene eller spise fisk og grønnsaker. Siden tran og omega-3 tilskudd heller ikke er spesielt dyrt (og jeg vet omtrent hva status på evidensen er for omega-3), så anser jeg det som en informert beslutning som ikke gjør meg noe vondt. Men hva hvis jeg tok piller og droppet grønnsakene? Hva om jeg brukte store pengesummer på slike piller? Igjen: dersom jeg vet hva jeg gjør så er det opp til meg, men jeg mener at kostholdssjarlatanene bør underlegges mye strengere regler for hvilke påstander de får lov til å komme med i markedsførningsøyemed.

    Og vær så snill: ikke tro et øyeblikk at den alternative kostholdsindustrien er et slags snilt, mykt, koselig, ikke-kommersielt hippie-alternativ til den etablerte farmasøytiske industrien. Kosttilskuddindustrien er en internasjonal milliardindustri som kun dreier seg om penger. Den tradisjonelle farmasøytiske industrien bruker også skitne triks, for all del. Men den er faktisk bedre regulert, og operer under strengere regler for bevisførsel enn det kosttilskuddindustrien gjør.

    Så hvorfor er jeg så fiendtlig innstilt til kosttilskuddindustrien? Som sagt tidligere, så mener jeg at folk må få bruke penger på hva de vil. Men problemet med kosttilskuddindustrien er at den bruker store summer på å lure kundene sine ved hjelp av udokumenterte påstander (på folkemunne kalt "løgner") og pseudo-vitenskapelig sjargong som på overflaten kan virke imponerende, men som er fullstendig innholdsløs når man pirker litt under overflaten. Dette kan man i og for seg si om markedsføring innenfor mange områder, men dette dreier seg om folks helse, og da synes jeg at vi bør ha en litt høyere standard enn profitt og markedsandeler (jada, kall meg gjerne gammeldags). Dette gjelder også for legemiddelindustrien, men på tross av alle dens feil og mangler, så har legemiddelindustrien faktisk kommet lenger enn kosttilskuddindustrien når det gjelder etterrettelighet.

    Men hvis folk skal få gjøre som de vil, hva er da så galt med kosttilskuddindustrien? Jeg synes poenget som Ben Goldacre kommer med i dette innslaget er vanskelig å komme utenom: kosthold og helse handler om å spise og leve sunt over lang tid. Det er livsstilen din over år, eller til og med tiår, som bestemmer om du kommer til å dø tidlig av livsstilsykdommer. En detox/rense-kur har rett og slett null effekt i det perspektivet. Stump røyken, mosjoner, og spist sunt over lang tid, så er det gjort. Et to-ukers symbolsk renseselsesrituale i form av en detox-kur renser kun sjelen (og evt. lommeboka), og det har i alle fall ingenting med god, langvarig helse å gjøre. Enda verre er det at kosttilskuddsindustrien med sin pseudo-sjargong (og sykelige opptatthet med blod og tarmfunksjon), forsøker å umyndiggjøre folk ved å gjøre noe svært enkelt til noe svært komplisert. Deres budskap er: "jeg er en autoritet på dette, du har ikke blitt innviet i mysteriene. Derfor kan du ikke ganske enkelt begynne å jogge, sykle, eller gå turer, samt begynne å spise mer fisk og grønnsaker. Nei, du må lytte til mitt budskap og kjøpe mine groteskt overprisede produkter". Et slikt forsøk på umyndiggjøring på et så fundamentalt område som mat og helse er etter min mening direkte udemokratisk, og bør bekjempes.

    Dersom kosttilskuddindustrien skal ha det minste krav på respekt og troverdighet i offentligheten, må den endre kurs drastisk og begynne å begrunne påstandene sine vitenskapelig (merk: vitenskapelig, ikke pseudo-vitenskapelig), offentliggjøre data og studier, og begrense markedsføringen sin til det de kan bevise. Jeg tviler imidlertid på at de vil gjøre det, siden det vil føre til altfor store tapte inntekter. Da gjenstår kun markedsmakten utøvd av deg og meg. Vi kan selv bestemme oss for å ikke kjøpte produktene deres, og derved unngå å støtte en kynisk industri som kun er med på å forsøple den offentlige debatten om kosthold og helse.