Om merkelige tanker og mindfullness

Published by Byron in the blog Byron's blog. Views: 835

De siste ukene har vært stressende, med bl.a. en del reiseaktivitet, deadlines, mye jobbing, og andre ting som jeg ikke skal gå inn på her. Resultatet er at jeg nå sitter og hopper i stolen pga energi som bare MÅ ut. Heldigvis sover jeg OK enn så lenge, men ting er allerede i ferd med å skli ut i den forstand at det blir vanskeligere å gjøre noe fornuftig med energien.

I flere dager har jeg nå gått med den samme sangen på hjernen, noe som ikke er et bra tegn for meg. Imidlertid er jeg mer bekymret for andre tanker, spesifikt at jeg har en svært alvorlig infeksjon i min høyre underarm og at jeg kan få ting til å skje (f.eks. kontrollore andre) bare ved å tenke på dem. Begge deler er feil. Jeg vet at det er feil, og jeg vet at det er feil fordi jeg er i stand til å reflektere over egne tanker.

Når det gjelder infeksjonen så framstår armen for meg som et sydende boblebad av rød, infisert hud med tykke gule skorper på. Jeg vet imidlertid at dette er tøv, fordi (a) ingen andre har merket noe, og (b) hvis jeg hadde en så alvorlig infeksjon ville jeg neppe være i stand til å fungere normalt, jeg ville vel snarere være på vei til et akuttmottak i ambulanse. Når det gjelder å kontrolloere andre på lang avstand med tankekraft så vet jeg at hendelsen jeg tenekr på meget vel kan være et smaentreff - slike ting skjer tross alt hele tiden.

Men jeg klarer heller ikke å skyve disse tankene unna: de ER der. På en måte er det litt som den berømte Müller-Lyer illusjonen:

[​IMG]

Det går ikke an å IKKE la seg lure av illusjonen i de 3 øverste strekene. Det er først når vi trekker opp hjelpelinjene (eller henter en linjal og måler) at vi kan fortelle hjernen at strekene er like lange. Selv når vi VET at linjene er like lange fordi vi gjenkjenner illusjonen lar hjernen seg lure.

Sånn er det med disse merkelige tankene også. Jeg kan ikke unngå å tenke dem, men jeg kan fortelle meg selv at hjernen min blir lurt, og jeg kan prøve etter beste evne å la være å falle for fristelsen til å ta dem alvorlig. Så langt later det til å virke, så det betyr vel at alle timene om mindfullness med den psykiatriske sykepleieren jeg pleide å gå til ikke var bortkastet.
You need to be logged in to comment