Om kampen mot bipolar...

Published by Byron in the blog Byron's blog. Views: 3711

Jeg tar meg i blant i å tenke på denne diagnosen min som en krig mellom meg og sykdommen. Det er jo ikke unaturlig, gitt at vi ofte tenker på sykdommer som en fiende som skal bekjempes (jf. uttrykk som "å kjempe mot sykdommen"). Men ganske ofte så er neste tanke som slår meg at "dette er jammen ikke mye til kamp". Ofte består "kampen" i at jeg biter tenna sammen og tar i mot dritten som sykdommen lar regne over meg. Det er rett og slett ikke særlig heroisk og kamp-aktig.

Men det er jo en kamp, dette. Det er en kamp for å holde meg i arbeid, i forhold, i aktivitet, og til syvende og sist i live. En kamp mot en sykdom som vil passivisere meg, isolere meg, og i verste fall drepe meg hvis jeg ikke tar mine forholdsregler. Så hvorfor er det da så vanskelig å tenke på det som nettopp en kamp? Delvis er det utvilsomt et utslag av depresjon: om jeg er deprimert, så føles det ikke som jeg utretter noe som helst.

Nylig ble jeg imidlertid slått av en annen tanke. Er det muligens slik at vi ikke er vant til å tenke på bipolare lidelser som en sykdom man kjemper mot? Vi ser jo ofte referanser til kamp mot kreft (f.eks. i avisoverskrifter), men mer sjelden eksplisitt "kamp" mot bipolare lidelser. På dette tidspunktet våknet min forskernysgjerrighet, og jeg bestemte meg for å gjøre en liten undersøkelse.

For er det slik at vi snakker om bipolare lidelser på en annen måte enn kreft? Når det gjelder kampmetaforen er svaret definitivt "ja". For å undersøke dette gikk jeg til et stort online korpus over amerikansk engelsk. Ikke uventet fikk jeg flere treff på kreft ("cancer") enn "bipolar" (samt "manic depression"). Det jeg var interessert i var imidlertid hvilke verb som dukket opp foran disse ordene, og om de uttrykte lidelse (spesifikt varianter av "suffer") eller kamp.

Kort og grovt oppsummert: bipolare lidelser lider man under, mens kreft er noe man kjemper mot. Jeg fant 35 tilfeller av varianter over "suffer ... bipolar/manic depression" og kun 3 tilfeller av "fight ... bipolar/manic depression". Med kreft var saken omvendt. Jeg fant flere kamp-verb ("fight", "battle", "beat", "combat") og tilsammen utgjør de 549 treff, mens det bare var 29 tilfeller av "suffer/suffered/suffers/suffering ... cancer" (når jeg bruker "..." er det for å vise at det kan være andre ord i mellom). Hva forteller så det oss? Jo, det er en statistisk signifikant høyere andel kampmetaforer for kreftens del, og en signifikant høyere andel av lidelse ("suffering") uttrykt sammen med bipolar/manisk depresjon.

Hvorfor snakker vi så annerledes om bipolar sykdom enn om kreft? Jeg vet fint lite om hvordan det er å ha kreft (heldigvis, får jeg si), men jeg vet litt om hvordan det er å ha en bipolar lidelse. Jeg vet blant annet at uansett hvor god behandling jeg får og hva jeg gjør selv, så forsvinner ikke den underliggende sårbarheten min for humørsvingninger og andre ubehagelige effekter av sykdommen. Jeg vet også at vi ofte tenker og kategoriserer opplevelser og tanker gjennom prototyper, noe som også gjelder sykdommer. Det betyr at en sykdom som passer "magefølelse-definisjonen" av hva sykdom er vil oppleves som en mer "typisk" sykdom enn en sykdom som ikke passer så godt. Og selv mot bedre vitende, så forteller magefølelse-definisjonen min meg at en sykdom, det er noe fysisk.

Hva har det så med kampen mot en bipolar sykdom å gjøre? Ganske mye vil jeg påstå. Vi blir alle til en viss grad påvirket av vanlige måter å tenke på, og snakke om, saker på. For å vende tilbake til krigen min, så føles den kanskje mindre av en krig og en kamp, fordi den ikke er en spesielt typisk kamp.

Hvis vi forlenger kampmetaforen, så kan vi kanskje si at kampen mot kreft er en konvensjonell krig. Den har mange av de trekkene som vi forventer oss av en slik kamp. Men hva med en bipolar sykdom? Bipolare lidelser er på ingen måte noen konvensjonell strid, tror jeg: her er det stort sett ukonvensjonell krigføring som gjelder. Her er ingen skyttergraver, ingen kanoner, ingen tanks, ingen jagerskvadroner med piloter som poserer for kameraet etter tilbakelagt oppdrag. Nei, i den bipolare krigen er fronten stadig i bevegelse, og ofte vanskelig å i det hele tatt oppdage. Fienden benytter seg av geriljataktikk og går nesten fullstendig i ett med omgivelsene. Hvor kommer angrepet fra neste gang? Er det den festen neste helg? Er det ferien med familien? Nei, det var visst den jobbpresentasjonen som fikk det til å bikke over denne gangen. Pokker. Motangrepene kan være like vanskelige å planlegge som å utføre, og ofte kan man ikke gjøre annet enn å gå i dekning og vente til det er over for denne gang.

Men kamp og strid kan være så mangt. Noen ganger er det viktigst å vinne, andre ganger er det viktigst å ikke tape. Jeg kan ikke overvinne sykdommen i den forstand at jeg aldri vil behøve å tenke på den, eller merke virkningene av den, igjen. Derimot kan jeg lære meg å forsvare meg mot angrepene dens. Jeg kan bygge opp forsvarsverk og legge planer for å håndtere mulige angrep. Og så lenge jeg ikke taper, så vinner jeg likevel. Hver dag jeg ikke taper kampen mot denne bipolare diagnosen, så har jeg vunnet en dag. Jeg er helt åpen for å tape noen slag, om det betyr at jeg går seirende ut av krigen. Strategien er ikke modig, offensiv og heroisk. Den resulterer ikke i noen tapperhetsmedalje, og den egner seg dårlig for filmatisering. Nei, strategien baserer seg på utholdenhet og uthaling. Jeg lærer meg å ta i mot det sykdommen slenger i trynet på meg. Jeg prøver å unngå det aller verste, og finner måter å minimere virkningen av det som treffer.

Dessuten prøver jeg å minne meg selv om at det faktisk er en kamp, dette her. Det er bare ikke en spesielt typisk form for kamp, hvor det å holde ut og bite tenna sammen tross alt er det viktigste. Om jeg noensinne skulle skrive en bok om det å ha en bipolar lidelse, så skal den ikke hete "min kamp"; den skal hete "min utholdenhet".
Du, Arvid, Bodil Helene og 1 annen person liker dette.
  • Bodil Helene
  • Byron
  • Lina
  • Byron
You need to be logged in to comment