Farlig eller skyld i egen sykdom? Velg stigma selv.

Published by Byron in the blog Byron's blog. Views: 970

Bipolar lidelse blir stadig oftere framstilt som en fysisk sykdom som skyldes en kjemisk ubalanse i hjernen. Denne biologiske forståelsesmodellen er en smule omstridt, og selv de som har begge bena godt plantet i det biologiske paradigmet innen psykiatrien vil antageligvis være enige i at setningen jeg innledet med er en grov overforenkling. Men den biologiske tilnærmingen til psykiske lidelser har en stor fordel: dersom bipolar lidelse i bunn og grunn er en fysisk sykdom på linje med diabetes eller epilepsi, så følger det at den som har sykdommen ikke selv er skyld i den. Slik sett kan den biologiske modellen bidra til å redusere stigma mot personer med psykisk sykdom.

Men en ny metastudie, omtalt i Epoch Times, stiller denne antagelsen i et nytt lys. Ved å oppsummere resultatene fra 28 forskjellige studier har forfatterne kommet fram til et litt mer nyansert resultat. Riktignok fant de at biologiske forklaringsmodeller i mindre grad førte til at deprimerte fikk skylden for egen sykdom. Men biologiske forklaringsmodeller later også til å gå hånd i hånd med en større tro på personer med psykisk sykdom er farlige. Mer pessimisme når det gjelder mulighetene for behandling var en annen følge av biologiske forklaringsmodeller på psykisk sykdom. Skyld i egen sykdom blir med andre ord byttet ut med forestillinger om farlige mennesker som har lite håp om forbedring gjennom behandling.

Til en viss grad viser nok denne studien at stigma mot psykisk sykdom ikke er noe som kan overvinnes ved å ganske enkelt omtale dette som en "vanlig" fysisk sykdom. Stigmaet henger ved og gjenoppfinner seg selv i andre former; som en truende utenforstående og som håpløshet. Det tyder vel på at det ikke primært er årsaken til sykdommen i seg selv som forårsaker stigma, men heller sykdommens uttrykk og symptomer. Men det viser også hvor dypt våre forestillinger om "den farlige gale" stikker, og hvor viktig det er at media begynner å ta på alvor hvilket ansvar de har når det gjelder omtale av psykisk sykdom.

Er så løsningen å kaste hele det biologiske paradigmet i papirkurven? Det tviler jeg sterkt på. Forestillingen om psykisk sykdom som et slags moralsk eller åndelig forfall, en slags karakterbrist, som den enkelte er skyld i er ikke noe å lengte tilbake til. Og det er ikke tvil om at medikamenter hjelper mange som har psykiske sykdommer, selv om piller i seg selv ikke er hele løsningen.

Problemet er vel snarere at vi som kultur tenker på sykdom som en fysisk tilstand som kan behandles. Denne ukuelige behandlingsoptimismen ligger dypt forankret i kulturelle (kanskje til og med allmenne menneskelige) måter å tenke på, og fører for eksempel til at vi dytter i oss c-vitaminer og urtepreparater når vi blir forkjølet, selv om effekten er helt minimal og forkjølelsen går over av seg selv. Jeg mistenker at et fundamentalt problem med psykiske lidelser er nettopp forestillingen om at de ikke kan behandles. Dersom "riktige" sykdommer i vår forestillingsverden er de tilstandene som kan behandles, så har psykiske lidelser et imageproblem.

Hvis den analysen stemmer, så følger det at forbedret behandling gradvis vil bidra til redusert stigma. Om behandlingen er medikamentell, psykologisk, eller en kombinasjon spiller mindre rolle så lenge den virker. Og ikke minst: så lenge behandlingsparadigmet oppfattes å være effektivt i befolkningen. Her er parallellen med somatisk medisin slående: befolkningens tro på effektiviteten og vitenskapeligheten i behandlingene er ofte større enn realitetene. Det vil utvilsomt ta tid å komme dit, men jeg har tro på gradvis forbedret behandling. Og etterhvert som framskrittene også blir publisert og omtalt offentlig vil kanskje noe av behandlingsoptimismen smitte over på psykiatrien. Og kommer vi først dithen kan vi kanskje kvitte oss med noen av de andre negative fordommene om karakterbrist og farlighet; årsaken spiller tross alt mindre rolle dersom psykisk sykdom kan behandles.
You need to be logged in to comment