Kognitiv terapi virker dårligere

En tråd i 'Forskning' startet av Marthe, 19 Jul 2015.

Stikkord: Legg til stikkord
  1. Marthe

    Marthe Gjest

    Fra Forskning.no:

    Kognitiv terapi er en terapiform som ser sammenhengen mellom tenkning, handlinger og følelser hos blant annet deprimerte mennesker.

    Målet med behandlingen er å bryte onde sirkler som fører til psykiske helseproblemer, og terapiformen har vært hyppig brukt av psykologer og terapeuter de siste 30 årene.

    Men nå viser det seg at denne terapien ikke har like god effekt lenger.

    Les her.
     
  2. Kognitiv terapi virker i alle fall ikke på bipolar depresjon. Det blir som å sende en diabetiker til psykologen og vente at han blir friskere.
    Metakognitiv terapi kan derimot være med og forebygge svingninger ved å redusere sårbarheten når alarmsignalene slår inn i forkant av en bipolar episode.
    For eksempel: http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=162829&a=2
     
    detalj liker dette.
  3. Lakim

    Lakim Nytt medlem

    Jeg er enig. Alle tankemønstrene man har og bruker tid på å bearbeide og aldri får tak på, for depresjonen ikke er rasjonell, forsvinner jo ut døra når man blir frisk igjen.

    Hadde man hatt en mer hendelsebestemt depresjon, der man bearbeider noe vondt, som å miste noen eller noe, så hadde det vært annerledes. Eller man har personlighetsforstyrrelser for man har blitt misbrukt osv.
     
    detalj og Lilja liker dette.
  4. Lilja

    Lilja Forumleder

    Jeg gikk på et slikt KID-kurs i vinter, som baserte seg på kognitiv terapi, hvor essensen var at vi ble deprimerte fordi vi tenkte, handlet, tolket eller følte ting feil, og at hvis vi endret våre tankemønstre i hverdagen ville det bli mye lettere å bli frisk av depresjoner, og forebygge nye.
    Dette ga ikke mening for meg, da jeg føler at det er motsatt; det er depresjonen som kommer først, og så blir tankene og verdensbildet mitt forvridd. Og når depresjonen slipper taket er jeg meg selv igjen. Jeg har jobbet mye med tankemønstrene mine i stabile perioder, men opplever at depresjonene kommer uansett, med mindre jeg er riktig medisinert (kanskje til og med da også).
    Så dette kurset i kognitiv terapi ble for overflatisk for min del.

    Sier meg veldig enig i dette.
    Skal sies at jeg har en personlighetsforstyrrelse i tillegg da (har aldri blitt misbrukt eller noe slikt!), og at denne bedre kan behandles med samtaleterapi. Men den henger ikke sammen med min bipolare sykdom, bipolar trenger en annen medisinsk tilnærming.
     
    Inger liker dette.
  5. olebrum

    olebrum Forumleder

    Jeg har time hos psykiater hver uke. Det har jeg hatt i 5 år nå og det kommer jeg til å fortsette med så lenge jeg får tilbud om det. Jeg setter pris på terapien. Jeg setter pris på å gå til et klokt og empatisk menneske som bruker en hel time hver uke på meg. Dette er spesielt viktig når jeg er dårlig. Da jeg var lengst nede, var denne timen det eneste som fikk meg gjennom uken. En uke har 168 timer. Det er uendelig lang tid å holde ut når man er dypt deprimert. Jeg følte at en av disse timene var jeg ikke alene, en av disse timene hadde jeg et annet menneske som opplevde depresjonen sammen med meg. Terapitimen gjorde det mulig å holde ut. Uten den hadde jeg ikke overlevd.
     
    detalj og Byron liker dette.
  6. Bodil Helene

    Bodil Helene Nytt medlem

    Akkurat sånn er det for meg og,olebrum.Som jeg kunne sagt det selv.
     
  7. olebrum

    olebrum Forumleder

  8. Byron

    Byron Nytt medlem

    Det der var en stygg sammensausing av insinuasjoner og vegring mot forskning. Overskriften er jo fullstendig misvisende: "Terapi er en truet art". Leser man videre er det altså "psykoterapi", og snarere "psykodynamisk terapi" som visstnok er truet, ikke terapi som sådan.

    Deretter kommer det obligatoriske eksempelet med lobotomi (som også var kontroversielt i sin samtid den gang Moniz fikk Nobelprisen). Dette sparket til psykiatrien kommer naturligvis mens alle referanser til mye av skaden og lidelsen som psykologien har forårsaket (for ikke å snakke om Freuds egen, høyst etisk tvilsomme omgang med pasienter) ikke nevnes.

    Det ironiske her er jo at det som Ekeland kaller "evidensbevegelsen" (er Ekeland motstander av kunnskap?) faktisk har vist nettopp det som han påstår: nemlig at den terapeutiske alliansen er viktig for oppnå et godt resultat (det lar seg m.a.o. måle), og ofte viktigere enn den spesifikke typen terapi (f.eks. psykodynamisk vs. CBT -- kanskje en konklusjon som Ekeland er ukomfortabel med?). Men arbeidet som Ekeland avfeier som "evidensbevegelsen" har også vist at ulike terapiformer faktisk har ulike styrker og svakheter og kan passe bedre til pasienter som sliter med ulike problemer. Er Ekeland virkelig så kynisk at han for å støtte psykoterapeutenes økonomiske interesser vil åpne for at alle som er "egnet" som terapeut skal få tilby enhver behandling uansett om den virker eller ikke, til enhver pasientgruppe?

    Trist at sånt skal komme fra en professor...
     

Del denne siden