Hva er det værste med sykdommen, synes dere?

En tråd i 'Åpen post' startet av Nina, 12 Mar 2019.

  1. Nina

    Nina Nytt medlem

    Det absolutt skumleste for meg er det altomfattende kaoset på toppen. Hvor alt er aggressivt, reaktivt og impulsivt. Hvor jeg ikke klarer å holde fast ved noen ting, og det kjennes ut som hele meg oppløses.
     
  2. Kontor82

    Kontor82 Nytt medlem

    Hei. Det verste for meg nå er den trøttheten. Jeg kunne sovet alltid. Og ulvehungeren ( konstant sulten).
     
  3. FR:@

    FR:@ *** Forumleder

    Det verste er egentlig sorgen over alle sjanser i livet jeg mistet. Hvis jeg bare hadde fått diagnosen og behandling tidligere ...
     
    yin yang liker dette.
  4. yin yang

    yin yang Jeg er

    Det verste er å aldri ha ro nok til å bli i forhold, og det være seg arbeide og kjærester, men nå har jeg trua! Det nest verste er å kjøre seg blakk, jobbe seg opp igjen, bli blakk, jobbe seg opp igjen, og bli blakk igjen, men nå håper jeg det er siste gangen der også.

    Noe som også er ille, er skjemavelde skrekk, eller å få gjort den minste ting, som egentlig bare er en ubetydelig bagatell, men som vokser over hodet på en.

    En ting til er den sosiale angsten som plutselig dukker opp igjen, etter å ha vært totalt fraværende i lang tid.

    Og at man bruker opp folk rundt seg når en er langt over og høyt over.

    Noe mer da? Jo, de kroniske plagene vil jeg si er verst når jeg virkelig blir syk etter lang periode med mye stress, og har kjørt meg helt i bunn.

    Støyen i hodet, kverninga, hodepinen, maktesløsheten,

    Men nå er det ganske så bra, og da er det bra også, for da er det meste glemt enn så lenge, og jeg måtte faktisk tenke etter nå, hvordan det egentlig er i perioder.
     
    FR:@ og hilde liker dette.
  5. Bob

    Bob Nytt medlem

    Tja, kan gjøre lista lang egentlig. Har ødelagt mye av livet mitt, jobb, ekteskap og dermed lite kontakt med barn osv.
    Men det er byegone og historie. Etter mye prøving og feiling med medisiner falt det på plass. Har det ganske bra i dag. Men det verste er belter, i psykose og overmannet etter en bagatell. Og ikke vite hvor lenge det skal vare. Smerten og nedverdigelsen er total. Føler seg krenket. Nå var jeg bare ærlig.
     
    FR:@, hilde og yin yang liker dette.
  6. JohnE

    JohnE Nytt medlem

    Imponert over det du har fått til Bob. Du har stått på. Det skal en del vilje til for å overleve den turen der.

    Enig med Bob i at følelsen av nedverdigelse er det verste. Jeg har møtt mye forståelse, men også mye nedverdigende behandling. Det verste er når du blir oversett, tiet ihjel og frosset ut fra miljøer med folk du har stolt på. Ikke minst i jobbsammenheng.

    Det ble faktisk bedre da jeg ikke lenger prøvde å legge skjul på at jeg er bipolar. Da kunne jeg begynne å slåss mot fordommene. Heller det enn å tusle rundt i det stille og høre på mumlingen i krokene.
     
    FR:@ og Inger liker dette.
  7. Inger

    Inger Nytt medlem

    For min del er det verste alt det jeg jeg har sagt, og gjort som har såret andre. Jeg har ødelagt gode vennskap, og forhold under hypomanirus (jeg tenker på hypomani som en rus). sagt uopprettelige ting, såret mine nærmeste, har vært blødende sarkastisk i øst, og vest.
    Under depresjon skjøvet vekk de som var igjen.

    Når jeg leser dette, så vil jeg påstå at denne sykdommen har ødelagt enormt mange relasjoner for meg. Det sørger jeg over hele tiden
     
  8. JohnE

    JohnE Nytt medlem

    Til Inger:

     
    Inger liker dette.

Del denne siden