Angst og depresjon koster mest

En tråd i 'Forskning' startet av snevit, 8 Jun 2014.

Stikkord: Legg til stikkord
  1. snevit

    snevit Gjest

     
  2. Raistlin

    Raistlin Nytt medlem

    Hva faen? Det som koster samfunnet mest er angst og depresjon ?
     
  3. Vi ligger ikke langt fram i løypa:

    "Denne viser at for alle medisinske tilstander ligger den totale forskningsinnsatsen per DALY på ca. 25 euro. Dette er mye høyere enn innsatsen når det gjelder psykiske lidelser. Da kom de til at forskningsinnsatsen var ca. 4 euro per DALY når det gjelder depresjoner, 0,2 euro for alkoholmisbruk, og 2,9 euro for bipolare lidelser. Blant de psykiske lidelsene var det bare schizofreni som lå over det totale snittet for helseforskning, med ca. 36 euro. Forskerne undersøkte forholdene i Spania, Storbritannia, Frankrike og USA, men norske forskere mener at underfinansieringen antakelig er på et liknende nivå i Norge."
     
  4. Raistlin

    Raistlin Nytt medlem

    Kanskje denne vellykkelses lykke maskinen i norge bare bør sende oss miserable fjols i konsentrasjonsleir! Angst er frihet und so weither ;D
     
  5. Megselv

    Megselv Gjest

    Det er jo så mange år siden det ble lagt ned et vedtak om å bygge flere DPS'er. Såklart dette koster. Jeg deltok på et kurs engang hvor det ble lagt frem at det koster staten mer med psykisk syke en sykdommer som hj2rte-kar sykdommer, kreft, kols o.l.
     
  6. Byron

    Byron Nytt medlem

    Noen tall fra Storbritannia: psykisk helse er suverent den største utgiftsposten i det offentlige helsevesenet. Pengebruken på psykisk helse har økt med en tredjedel over en 10-årsperiode. Økningen har faktisk vært større for psykisk helse enn for somatiske sykdommer som hjerte-og karsykdommer og kreft (hhv. nr. 2 og 3 på lista). Behandling av psykisk helse koster ca. dobbelt så mye som kreftbehandling.

    Nå inkluderer riktignok disse tallene demens som del av psykisk helse, så noe av dette skyldes nok også en aldrende befolkning. Men hvis vi ser på kostnadene ved å behandle psykisk sykdom for kun de som er i arbeidsfør alder, så ligger likevel behandlingskosnaden (se tabell s. 10 f.eks.) på samme nivå som den totale kostnaden for all kreftbehandling. Og det tar ikke med i betraktingen de utgiftene som kommer på toppen av selve behandlingen, som f.eks. uføreutbetalinger. Totalt sett ligger kanskje de direkte og indirekte kostnadene ved psykisk helse for staten i Storbritannia på ca. 28 milliarder pund årlig. Da er ikke (naturligvis usikre) estimat på mulig redusert BNP som følge av lavere produktivitet tatt med (det tallet kan være så høyt som 50 milliarder pund årlig). Kort sagt, dårlig psykisk helse svir der myndighetene merker det best: i lommeboka.

    Som @Sivert Hansen sier brukes det lite penger på forsking på behandling av psykiske lidelser, overraskende lite egentlig, når man tenker på hvor mye de lidelsene koster. Selv om psykisk helse står for ca. 15 % av de totale helseutgiftene, så får forskning på psykisk helse bare ca. 5 % av de offentlige forskningsbevilgningene til helseforskning i Storbritannia.

    Med (relativt) små forskningsmidler og vanligvis kompliserte sykdomsbilder (f.eks. kombinasjon av BP, angst, kanskje også noe annet på toppen, kombinert med dårlige resultater med de mest brukte legemidlene?) så er det klart det også blir vanskelig å finne fram til de beste behandlingene, selv om CBT later til å funke forholdsvis bra og pushes hardt i Storbritannia. Mye av legemiddelforskningen er problematisk fordi den utføres under idealiserte forhold som har lav overføringsverdi til reelle behandlingssituasjoner: deltakere i legemiddelstudier blir ofte behandlet med kun 1 eller 2 medikamenter, har færre tilleggsdiagnoser enn gjennomsnittspasienten, og utvalgene er gjerne veldig små (siden kostnadene ved slike studier er høye).

    En mulig løsning, som jeg har trua på, er foreslått av bl.a. psykiateren Ben Goldacre: bruk anonymiserte data fra behandlingen av vanlige pasienter som forskningsmateriale, og bruk vanlige pasienter til forskning når vi ikke vet hva som virker best av to behandlinger. Nå mener jeg faktisk at det bør forskes og satses på behandling av psykisk helse fordi psykisk lidelse er kjipt og fordi folk dør av det (i arbeidsfør alder står psykiske lidelser for ca. 40 % av dødeligheten i Storbritannia), ikke bare fordi det er økonomisk lønnsomt. Man skulle jo imidlertid tro at de øknomiske insentivene skulle hjelpe en god del i prioriteringen (siden noe må kuttes for å gi mer til psykisk helse). Men kanskje er det igjen et spørsmål om fordommer og påvirkingsmakt mellom grupper. Kort sagt, hvis helsevesenet kutter i behandling av kreft eller diabetes, så blir det et helvete, men hvis de kutter i psykisk helse så kan de slippe unna.
     
  7. Det hører med til saken at det finnes et hav av forskningsstudier på bipolar lidelse rundt om i skuffer og skap. Bare på Pubmed er det registrert flere tusen studier som tar for seg ulike sider ved bipolare lidelser. Det finnes til og med forskningsstudier som sammenligner flere studier rundt samme problemstilling.

    Min erfaring er at helsevesenet i Norge ofte velger å finne opp hjulet sjøl, i stedet for å støtte seg på resultater fra utenlandsk forskning. Hvis det er slik at hvert land må forske fram sin egen kunnskap, da vil dette både bli kostbart og ta håpløst lang tid.

    Et eksempel er alle forskningsstudiene som eksisterer rundt feilbehandling av bipolare. India, Russland og USA har forsket mye på dette. Ifølge disse studiene har mellom 30 og 60 prosent av alle med diagnosen depresjon egentlig bipolar lidelse. Industrialiserte land har den høyeste andelen feildiagnostiserte bipolare. Det er det ingen i Norge som tror på, fordi det ikke finnes norsk forskning som bekrefter resultatene.

    Jeg spurte en gang en nordmann som har forsket seg til en doktorgrad på depresjon om hun visste noe om andelen feildiagnostiserte bipolare blant nordmenn med diagnosen depresjon. - Jeg forsker ikke på bipolar lidelse, jeg forsker på depresjon, var det litt sure svaret jeg fikk.

    Det finnes mye ubrukt kunnskap om bipolar lidelse og vanntette skott mellom dem som forsker på de enkelte diagnosene her i landet.
     
    Byron og snevit liker dette.
  8. Byron

    Byron Nytt medlem

    Det stemmer nok, og internasjonalt samarbeid er viktig som du påpeker. Problemet er at BP-forskning egentlig er mange forskningsfelt: forskning på forskjellige behandlingsformer, forskning på arvelighet, forskning på mulige involverte gener, forskning på samspill mellom gener og miljø for å utløse sykdommen, forskning på samspill mellom BP og andre sykdommer (fysiske såvel som psykiske), forskning på tidlig intervensjon, forskning på symptomer ved første sykdomsperiode, forskning på langtidsforløp i sykdommen, forskning på dødelighet, forskning på forskjellene mellom BP1 og BP2, ... denne lista er langt fra komplett.

    Hver enkelt studie må nødvendigvis utføres innenfor nokså snevre rammer, så det at det finnes mange studier betyr ikke nødvendigvis at vi vet nok (særlig ikke når diagnose-kriteriene endres underveis, jf. endringene i DSM opp i gjennom åra). Mitt inntrykk er at det skorter mest når det kommer til anvendt, klinisk forskning: virker legemiddel A virkelig bedre enn legemiddel B? På hvor mange, og på hvilke undertyper av diagnosen, og i kombinasjon med hvilke andre preparater og hvilke tilleggsdiagnoser? Sørgelig ofte er vel svaret ganske enkelt: vi vet ikke.

    Personlig synes jeg forskningen på gener og bipolare lidelser er enormt spennende, men som pasient er jeg først og fremst opptatt av medisiner og andre behandlingsformer. Det opprører meg at bevisgrunnlaget for enkelte av medisinene som brukes er latterlig dårlig.

    Jeg vil tippe at grunnen delvis er at store, godt designede kliniske studier er dyre og vanskelige å gjennomføre. For å si det litt flåsete: det er mye lettere å forholde seg til DNA molekyler trukket ut av en blodprøve i en lab, enn å skulle følge opp hundrevis (kanskje tusenvis) av veldig forskjellige pasienter, med varierende symptomer, over lang tid. Men det er nok det siste vi trenger mest for å bedre behandlingstilbudet.

    En annen mulig grunn er kanskje at det ligger mer prestisje og penger i f.eks. genforskning enn anvendt klinisk forskning. Jeg kjenner ikke "BP-forskningens sosiologi" godt nok til å vite om det stemmer, men det er ikke en urimelig antagelse; teoretisk grunnforskning har en høyere stjerne enn anvendt forskning innen de fleste fagfelt.
     
    Marthe, Inger, Bob og 1 annen person liker dette.
  9. Det som opprører meg mest er at bipolare i gjennomsnitt blir feilbehandlet i ti (10) år før de får rett diagnose. Ubehandlet/feilbehandlet er bipolar lidelse en av de mest dødelige sykdommene som finnes. Det er mange bipolare som dør av feilbehandlingen de blir utsatt for eller får livene sine lagt i grus. Hvis halvparten av alle som har diagnosen depresjon egentlig er bipolare, er det gigantiske tall. For ikke å snakke om alle pårørende som går med i dragsuget.

    Forskning på medisin er viktig for oss som har fått diagnosen bipolar lidelse og som her i landet har tilgang til et av verdens beste behandlingsopplegg. For de 200.000 nordmennene som ikke vet at de har lidelsen hjelper det lite. For dem er sjansene for å bli enten alkoholikere, narkomane, kriminelle eller død store.

    Er det bare jeg som er opptatt av feilbehandling av bipolare?
     
  10. Inger

    Inger Nytt medlem

    Nå blir jeg litt usikker på hva du mener her ? Jeg får inntrykk av at du tror/mener at vi som er på forumet, men som ikke deltar i tråden ikke er engasjert nok ? Opptatt av at andre med samme sykdom feilbehandles.

    Jeg kan kun snakke for meg selv og jeg synes det er helt forferdelig at det er slik. Det vil jeg tro at majoriteten av brukere på forumet også mener. Men jeg vet at mange med denne sykdommen, inkludert meg selv, sliter mye med egen hverdag. Jeg sliter så mye at jeg neppe vil kunne engasjere meg mer enn å gi en underskrift i en kampanje, det er rett og slett ikke krefter igjen til mer.

    Dersom jeg misforsto hva du mente i den setningen, så er ingenting bedre enn det :) da trenger verken jeg eller andre på forumet å kjenne på " jeg burde/vi burde/dere burde" følelsen.
     

Del denne siden